I denne artikkelen reflekterer jeg litt rundt makt og avmakt på psykisk helsefeltet. Jeg ser på om det kan være slik at det også kan være "makt i avmakt". Artikkelen bygger på et innlegg jeg holdt på et oppstartsseminar for et bokprosjekt om makt og avmakt på psykisk helsefeltet på Universitetet i Agder høsten 2011.

Universell utforming - også for psykisk helse

Først og fremst: Vi må alltid starte med universell utforming. Universell utforming er ikke noe som bare angår mennesker som sitter i rullestol eller som ser eller hører dårlig. Det kanskje største problemet på psykisk helsefeltet er at man verken anerkjenner eller tilrettelegger for psykiske funksjonsnedsettelser på verdsatte arenaer.

Derfor fortsetter man å fokusere på behandling og rehabilitering, til tross for at det å ta oss ut av sirkulasjon aldri har hjulpet oss noe særlig. Ikke på den påståtte ”grunnlidelsen”, og i hvert fall ikke på våre muligheter til å tilpasse oss og omgivelsene til våre liv og våre uttrykk.

Ikke har det hjulpet på samfunnsøkonomien heller. Uføretrygdingen av mennesker med psykiske lidelser er på et historisk høyt nivå; likevel er det ingen i det offentlige rom som stiller spørsmålstegn ved tjenestenes innhold, innretning og lokalisering.

Psykiaternes og psykologenes pondus

Det er lov å stille spørsmålstegn ved de lidendes arbeidsmoral. Det snakkes upresist om en mulig utstøting fra arbeidslivet. Men at psykoterapeutene og institusjonsforkjemperne skulle kunne stilles til ansvar for noe av miseren; det synes utenkelig.

Veltalende leger og psykologer i aviser, radio og tv-ruter makter fortsatt å lulle befolkningen inn i en "psykose", hvis innhold er at disse menneskene er så elegante, kunnskapsrike, ydmyke og empatiske at det er ikke mulig at de kan avkreves ansvar.

I 2011 fikk vi se en reportasje i en av landets største aviser, der det framgikk at et knippe norske psykoanalytikere, under ledelse av en psykologiprofessor ved Universitetet i Oslo, er i ferd med å psykoanalysere 180 millioner kinesere, som lider av følelsesmessige blokkeringer.

De skal riktignok ikke analysere alle 180 millionene selv. En sentral del av prosjektet er å trene opp kinesiske fagfolk til å kunne utføre analysen.

Hvem fungerer dagens regimer best for?

Poenget mitt er ikke at denne ensidige vektleggingen på behandling av enkeltmenneskers lidelser ikke fungerer. Den fungerer tvert i mot veldig godt.

Problemet er bare at dem det primært fungerer godt for, er terapeutene selv. De har utvilsomt interessante, trygge, spennende, forutsigbare og inntektsbringende jobber. Men det er kanskje ikke det som er hovedmålsettingen med tjenestene på psykisk helsefeltet?

Om man ønsker å gjøre noe med maktforholdene på psykisk helsefeltet generelt, og i psykisk helsevern spesielt, så må man først og fremst bestemme seg for om alle aktører og all makt er i spill, eller om det er slik at man kan diskutere hva som helst, bare ikke det som leger, psykologer og sykepleiere i spesialisthelsetjenesten driver med.

En anerkjent psykiater, Trond Aarre, har bidratt til å gjøre dette enklere i Norge, ved i bokform å postulere og grunngi at det medisinske perspektivet har lite å bidra med på psykisk helsefeltet. Men det er symptomatisk at debatten, i hvert fall i hovedoffentligheten, uteblir.

Psykologene står klar til å overta

Og om legene likevel på sikt skulle miste makt, vil vi likevel ikke være kommet mye lenger. Psykologene står nemlig klar til å overta hegemoniet.

Brukerne vil følgelig gå fra å være undertrykket av det medisinske perspektivet til å være undertrykt av det psykologiske perspektivet. Istedenfor å gå direkte fra institusjonene og ut i lokalsamfunnet, slik de italienske brukerne fikk oppleve det for 30 år siden, må vi i Norge gå omveien via poliklinikker, dagposter og sengeposter på DPS-ene.

Forstå det den som kan. En ung dame pekte på dette i en kronikk i Aftenposten for et par måneder siden. Det er ikke på venterommet og på kontoret til psykologen at livet leves. Det er den enkle og jordnære støtten på skolen og i arbeidslivet som gjør susen.

En foreløpig oppsummering:

Å diskutere makt og avmakt fra brukerperspektiv i et helsevesen som er basert i institusjoner og de profesjonelles kontorer, har begrenset verdi for andre enn de profesjonelle og alle byråkratene som vegeterer på disse.

Når vi likevel er med på det, er det først og fremst av hensyn til dem som fortsatt er henvist, frivillig eller ufrivillig, til å bruke disse tjenestene. Men om vi virkelig skal diskutere maktforskyving på psykisk helsefeltet, skal vi flytte oppmerksomheten til barnehager, skoler, frivillige organisasjoner, arbeidlivet og det offentlige rom.

Og for virkelig å gni det inn: En ny kriminalroman om en psykotisk morder som anmeldes i alle riksdekkende aviser, betyr antakelig mer for maktforholdene på feltet enn tre vitenskapelige arbeider.

Men jeg har tatt feil før, og jeg håper jeg gjør det nå også.

Makt i avmakt?

Da jeg ble spurt av redaktørene om jeg kunne si noe om ”makt i avmakt”, var min første tanke at dette orker jeg ikke.

"Makt i avmakt"? Hadde man tatt juleevangeliet på forskudd? Skulle jeg liksom snakke om martyriet og ”makt i de foldede hender” nå?

Men det hjalp litt da begrepet ”martyranni” dukket opp i hodet mitt. Jeg visste riktignok ikke helt hva jeg skulle fylle begrepet med, men jeg tenkte jo litt på den katolske kirke i dens glansdager. Kirkens vandring fra katakombene til Petersplassen vitner jo om at mye er mulig.

Et langvarig prosjekt

Derfra vandret jeg videre til den norske historien. Husmenn, arbeidere, kvinner, seksuelle og etniske minoriterer - joda, det kan være makt i avmakt, men man skal belage seg på at det er et langvarig prosjekt.

Jeg er ingen historiker; ikke det heller, men jeg har en slags forståelse av at de gruppene jeg nevnte på et vis står på skuldrene til hverandre. Utsatte grupper har gjerne hatt en kopp solidaritet og en spiseskje nestekjærlighet til overs for neste gruppe som forsøker å kjempe seg fram.

Men arbeiderbevegelsen har aldri vært veldig opptatt av filleproletariatet. Kvinnebevegelsen har i Norge for lengst blitt middelklasse, og middelklassen må som bekjent fekte både oppover og nedover for å overleve. Legene, psykologene og sykepleierne i Norge er utvilsomt middelklasse.

Dermed har vi stort sett bymisjonen og de mest oppegående Røde Kors-lagene igjen. Det kan gi litt lindring, men sjelden makt. Og den kultiverte, men uinformerte offentligheten, trenger sårt psykopatene i krimromanene, for ikke å forgå av rasjonalitet. Det er lite å hente der, foreløpig.

Optimist og pessimist annenhver dag

Ok. Er jeg virkelig så pessimistisk som jeg har gitt uttrykk for så langt?

Jeg pleier å si at jeg er optimist og pessimist annenhver dag. Det er umulig å spå hvordan dette går og hvor fort det eventuelt vil gå, om det går riktig vei.

Vi har mange strukturer og allianser på plass - tidsskrift, magasiner, brukerorganisasjoner og kompetansesentra. Vi begynner å få fokus på brukeransettelser og medforskning. Det kan være at vi har kommet lengre på dette internasjonalt, og at det kan gjøre vei i vellinga fortere enn vi tror i Norge også, når flodbølga når oss. Sosiale medier, ikke minst twitter, gjør det vanskeligere for de kronisk friske synserne å unngå oss. Mangfoldet på kronikkplass kan synes å ha blit bittelitt større, men det går seint.

Folkehelsas satsing på helsefremmende og forebyggende tjenester kan vise seg å bli viktige, hvis de blir fulgt opp av myndighetene.

Hva skjer hvis det offentlige monopolet faller?

Et annet forhold som kan bety en stor endring, en endring som riktignok kan vise seg å slå tilbake senere, er en oppmykning av det offentlige monopolet på feltet. Faller de gamle asylene og andre hjørnesteinsbedrifter på feltet som primært har fungert som trygge arbeidsplasser for tjenesteytere uten store evner, stort engasjement eller stor kunnskap, kan mye bli annerledes.

Men, og da er jeg tilbake til er jeg begynte; det aller viktigste er å få oppvurdert den sosiale biten i den biopsykososiale modellen. Vi må stoppe overmedikaliseringen og overpsykologiseringen.

Vi må innføre den tredje spesialiteten

Vi må innføre den tredje spesialiteten - den som tar vare på det sosiale, på samværet, på de økonomiske og materielle vilkårene, den som ønsker å virke i barnehagen, på skolen og på arbeidsplassen, den som arbeider nettverksdialogisk som førstevalg og ikke som en sjelden gest.

Vi må bruke kultur like aktivt som idrett, friluftsliv og kosthold brukes som metaforer for fysisk helse.

Vi må ikke tillate noen tjenesteytere å bare jobbe slik de selv synes er komfortabelt. Vi skal ikke akseptere fagfolk som driver privatpraksis i offentlig regi.

Vi må tenke i form av foretrukne brukergrensesnitt og ikke antikvariske tjenester.

Vi må oppgradere psykisk helse-tjenestene på nettet. Vi må utvikle applikasjoner på smarttelefonen.

Informasjon, informasjon, informasjon

For et noen år siden skrev jeg en kronikk sammen med psykolog Olav Nyttingnes, som dengang jobbet i Rådet for psykisk helse. Et av tiltakene vi foreslo har opptatt meg lenge:

”En forutsetning for sammenheng og kommunikasjon i tjenesteapparatet er at alle tjenestestedene har lik tilgang til sentral informasjon. Alle tjenestesteder må derfor sørge for å ha et eller flere abonnementer på Tidsskrift for psykisk helsearbeid, Tidsskrift for norsk psykologforening, Tidsskrift for Den norske legeforening, Sykepleien, Psykisk helse, Psyk Opp Nytt og Sinn og Samfunn og gjøre dem tilgjengelige for ansatte og pasienter / brukere...

Tilgjengelige publikasjoner vil øke muligheten til å skaffe seg en kunnskap som indirekte legger til rette for mer presis etterspørsel av tjenester som dekker den enkeltes behov. De fleste fagfolk har ennå ikke en god nok forståelse av brukerperspektivet, og den enkleste og billigste videreutdanningen får man ved å lese publikasjoner som direkte eller indirekte ser feltet fra brukerperspektiv”.

Kulturell fattigdom i sykehusenhetene

Jeg gikk i mange år regelmessige runder med kontrollkommisjonen på det lokale sykehuset. Jeg undret meg titt og ofte over den kulturelle fattigdommen i sykehusenhetene. Sammen med de notoriske, fillete brettspillene sto noen bøker fra det nedlagte sykehusbiblioteket i bokhylla. Dette var utgåtte bøker som selv det lokale folkebiblioteket ville ha kvittet seg med for mange år siden. Men for ”psykiatriske pasienter” var de tydeligvis gode nok.

Høsten 2010 foretok jeg sammen med en kollega en enkel undersøkelse. Vi intervjuet vakthavende sykepleier på noen av døgnenhetene om deres kultur- og informasjonsstrategi. Resultatet var, med et par unntak, nedslående: Det syntes ikke å være noen systematisk tenkning rundt verken informasjon eller kultur. Det aner meg at dette er ganske representativt for situasjonen mange steder i landet, i hvert fall i tjenestene for voksne.

Kulturhjørne på alle enheter

Lederen i Mental Helse Vest-Agder la våren 2011 fram mitt forslag om å opprette et ”kulturhjørne” på alle enheter i klinikken. Forslaget fikk umiddelbart støtte fra klinikksjefen. Neste korsvei er klinikkens ledermøte, hvor vi håper å få et vedtak på opprettelse av det vi har kalt ”Prosjekt Kulturhjørnet”. Her er en kortversjon av forslaget.

Prosjekt Kulturhjørnet skal ha som mål å etablere et område på hver enhet i klinikken som skal være et sted for kultur, nettverksbygging, dialog, informasjon, brukerperspektiv og samhandling. Dette området skal bygges opp og vedlikeholdes av to kulturkontakter på hver enhet, i samarbeid med brukerorganisasjonene, det regionale brukerstyrte kompetansesenteret og klinikkens egne medarbeidere med brukererfaring.

På Kulturhjørnet skal det være kunst på veggene, nye bøker i bokhylla, stabil internett-tilgang og tilgang til pc, fagblader, brukermagasiner, informasjonshefter og aviser tilgjengelig for såvel tjenestebrukere som tjenesteytere.

Kulturkontaktene deltar i kurs to ganger i året. Kursene arrangeres og gjennomføres av klinikkens erfaringskonsulenter i samarbeid med det regionale brukerstyrte kompetansesenteret og brukerorganisasjonene. Alle ansatte på enheten vil motta internundervisning av kulturkontaktene og erfaringskonsulentene 1-2 ganger i året.

Ventet i 103 år

I Tidsskrift for psykisk helsearbeids spalte Vox Populi (2/2011, s. 188-191) presenterer stipendiat Anders J.W. Andersen egenerfareren Clifford Whittingham Beers bok «A Mind That Found Itself. An Autobiography». Boken utkom for første gang i 1908. Andersen skriver blant annet:

”Beers understreker viktigheten av normalisering. Dette gjelder både for ansatte og pårørende og innebærer at det på institusjoner må være tilgang på aviser, litteratur og legges til rette for kulturelle aktiviteter. Pasientene må holdes orientert om det som skjer i familien, og i samfunnet og på den måten regnes med som en del av samfunnet”.

I møte med helseledere får vi ofte høre at vi ”må ha respekt for at endring tar tid”. Når det gjelder kravet om informasjon og kultur i døgnenheter har det foreløpig tatt 103 år. Jeg tror helselederne skal få slite med å vinne forståelse for at det er brukerorganisasjonenes utåmodighet som er det største problemet på dette området.

Makt i avmakt? Joda, vi kommer nok til å vinne fram med våre krav, før eller siden. Men det vil gå fortere om den norske utdanningsmiddelklassen begynner å solidarisere seg med oss heller enn med jålete psykiatere og psykologer og spekulative krimforfattere.

Makt og avmakt på psykisk helsefeltet

Makt og avmakt på psykisk helsefeltet

Mer om:

Les også: