Jeg hadde bare sjarmøretappen igjen. Mens deltakerne i Tour de France trillet rolig og småpratet på siste etappe på vei inn til Paris, skulle jeg oppsummere og trekke noen tråder. Mens Mark Cavendish og Edvald Boasson Hagen dundret opp Champs Èlysèes, skulle jeg sette en verdig sluttstrek for Tour de Mental Health 2011.

Men så kom den norske tsunamien. Fredag 22. juli ble annerledeslandet en del av verden. Sjokkbølgene og skuddseriene ødela store bygninger og drepte mange mennesker. Vi som ble igjen ble også rammet og lammet på ulikt vis.

Det kommer fortsatt kaskader av bilder, ord, gråt, tekst, lys og blomster. Det har vært vanskelig å puste. Det har vært vanskelig å tenke. Det finnes lommer av luft og glimt av lys. Men dagene er kortere enn de pleier å være.

Vi rekker ikke å tenke lange tanker. Vi rekker nesten ikke noe i det hele tatt. Vi får dårlig samvittighet om vi prøver. Det går kanskje noen minutter eller noen timer, men så blir vi igjen innhentet av katastrofen.

For å få luft og armslag, må vi gjøre store bevegelser. Overskriftene blir store. Ordene blir store. Bildene blir store. Symbolene blir store. Men likevel varer de ikke lenge. Vi må gjenta dem hele tiden.

Vi kan ikke drive sjokkbølgene fra eksplosjonen tilbake. Vi kan ikke snakke kulene tilbake i geværløpet. Vi kan ikke synge luft i lungene til dem som gikk under. Men likevel prøver vi. Det er vår eneste måte å slå tilbake på. Det er bare slik vi kan hedre de døde. Det er bare slik vi kan overleve.

Heretter heter det vi

-Jag tenker at individen finns inte, sa den finske psykologiprofessoren Jaakko Seikkula under en forelesning i fjor høst. Det er et løsrevet sitat, og det kan være litt tvilsomt å bringe det videre, uten å formidle sammenhengen det ble uttalt i. Men i lys av det som har skjedd de siste døgnene, går det likevel an. -I dag er vi alle AUF-ere, sa Siv Jensen kort tid etter drapene på Utøya.

Noen strofer av et dikt streifer tankene, og på bloggen Lyrikkglede finner jeg resten av ordene jeg leter etter; fra dette diktet av Halldis Moren Vesaas:

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg - no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

(...)

(Dikt i samling, Aschehoug Lyrikk 2008)

Veiene videre

Vi vet ikke helt hvor vi er. Vi kan ta noen prøvende skritt i en eller annen retning, men vi er i større grad enn vanlig åpne for at vi kan ha trådt feil. Selv våre sentrale politikere, som lever av å være standhaftige og å overbevise andre, nøler nå.

Kanskje vil det gå lang tid før vi skjønner hva som er blindveier og hva som er farbare veier. Noen steder må vi antakelig gå opp helt nye stier.

Et hvert forsøk vil være famlende. Men om vi nå likevel skal forsøke å beskrive det landskapet og de tråkkene vi ser den første uka etter 22/7, er det kanskje dette noe av det viktigste vi kan gjøre:

Lege de overlevende og pårørendes sår
Gjennomføre det forestående valget
Lege AUF og Arbeiderpartiets sår
Lege våre sår - lokalt, nasjonalt og internasjonalt
Gjenoppbygge regjeringskvartalet
Ta Utøya tilbake
Skille mellom politiske, sosiale og psykologiske forhold som har bidratt til katastrofen
Forstå, forklare, (for)dømme og forsone oss med ugjerningene og ugjerningsmannen
Forebygge nye hendelser

Vi får bidra som best vi kan. De fleste kan gå noen skritt langs den ene eller andre veien på ett eller annet tidspunkt. Når jeg kikker på alternativene en gang til, ser jeg at jeg kanskje kan bidra bittelitt langs tre av veiene:

Lege våre og alle andres sår - lokalt, nasjonalt og internasjonalt

Det bor mennesker i andre land også. Mange av dem har det fryktelig mye verre enn oss. I sommer er det først og fremst en melding som har fått meg til å tenke:

Vestlige medier har ”glemt” tørkekatastrofen på Afrikas Horn. Men hvordan kan det gå til? Har ikke redaktørene oversikt, eller er de blitt så kyniske? Eller er det vi som leser avisene som er blitt så avstumpede at vi konsekvent velger bort alt internasjonalt konfliktstoff som ”ikke angår oss selv”? Hva sier det i så fall om oss?

En uke før terrorhandlingene i Norge etterlyser Røde Kors mer giverglede til Afrikas Horn. Jeg vet det ikke, men det er vel ikke usannsynlig at innsamlingen til de tørkerammede går enda tregere etter 22/7.

- Umiddelbar handling kan redde titusener av barn fra hungersnøden i de hardest rammede områdene i Somalia, sier Sven Mollekleiv, president i Røde Kors.

Hvis vi mener alvor med ”de norske verdiene” og ”den norske humaniteten”, som er noen av de mange store ordene som flyr gjennom lufta i Norge nå, kan vi samtidig mene at norske liv er mer verd enn somaliske liv? Kan vi samtidig mene at norske foreldre og søskens savn er mer verd enn somaliske foreldre og søskens savn?

Fordi det er riktig, fordi det bidrar til å sette den norske lidelsen i perspektiv og fordi det vil være en fin anledning til å hedre de døde ungdomspolitikerne: La oss ta igjen det forsømte og gi til hjelpeorganisasjonene som er aktive på Afrikas Horn, slik som Flyktninghjelpen, Leger uten grenser, Røde Kors og Kirkens Nødhjelp. La oss bruke Facebook og andre sosiale medier og oppfordre våre venner til å gjøre det samme.

Forklare, forstå, (for)dømme og forsone oss med ugjerningene og ugjerningsmannen

Her er det allerede mange som har gått i forveien; overlevende og pårørende, jurister, psykiatere, journalister og legfolk. Mange flere kommer til å henge seg på.

Noen av aktørene og uttalelsene har vært forutsigbare. Noen har vært ukontroversielle og nyttige. Men det har også vært noen uventede uttalelser:

NRKs Petter Svaar var en av de første journalistene på åstedet i Oslo. Han fikk seg en overraskelse da han fikk vite hvem gjerningsmannen var:

Først etter at jeg kom hjem på natten etter lange timer med direkterapportering hørte jeg at Anders Behring Breivik var arrestert på Utøya. Det var et sjokk. Jeg trodde det først ikke.
Anders!? Vi vokste opp sammen. Hvordan kunne du velge en slik retning for livet ditt? Du har jo aldri manglet noe!

...Han har hatt alle muligheter. Så vidt jeg vet aldri manglet noe. Ikke vært offer for noen urett fra samfunnet. Hvor kommer dette hatet fra?

Det som holder meg våken om nettene nå er at han ikke er et monster. Han er en vanlig, norsk gutt. Han har gravd seg ned i en helt vanvittig politisk analyse, og dessverre vært ressurssterk nok til å følge resonnementet sitt opp i praktisk handling.

Andre tidligere klassekamerater og naboer av Anders Behring Breivik begynner også å ta ordet. De tegner ikke uforbeholdent det samme bildet av den ressurssterke Breivik som Petter Svaar.

Det blir spekulasjoner, som så mye annet, men når vi også har fått vite at Anders Behring Breivik har hatt minimal kontakt med sin far, trenger man kanskje ikke være veldig psykodynamisk i hodet for å undre seg over om det kan være noe i (den manglende) relasjonen mellom far og sønn som har skapt et psykologisk tomrom og lagt et grunnlag for sinne og hat.

I Fædrelandsvennen 25. juli intervjues forfatteren Cornelius Jakhelln. Da han tidligere bodde i Paris opplevde det han kaller ”antihvit rasisme”. Han kjenner igjen raseriet som må ha drevet Anders B. Breivik til å ta livet av alle menneskene. Nå ønsker Jakhelln å analysere det han kaller ”terrorviruset” i seg selv”.

I intervjuet med Jakhelln kommer det videre fram at han mener sinne er en grunnstemning hos mange mennesker, og at noe av det farligste vi kan gjøre er å fornekte det. -Det er viktig å kjenne på ”sin indre fascist”, å føle på sitt eget hat og aggresjon. Fornekter vi at mennesket også er et rovdyr, har vi gjort det helt store, sier Jakhelln.

Det er blitt hevdet at sinne er den lavest rangerte og følgelig mest skambelagte følelsen vi kan vise. Derfor er det modig av Jakhelln å kaste seg inn i samtalen fra sin utsatte posisjon allerede nå.

Forebygge liknende hendelser

Vi må komme oss bort fra den merkelige tanken om at så fort vi fyller 18 år, så er vi fiks ferdige, rasjonelle, integrerte, prososiale og ansvarlige borgere. Det er bare tøys. Det har aldri vært slik, og det kommer heller aldri til å bli slik.

Det vil alltid være en rekke mennesker som sliter med å finne seg selv og sin plass i verden. Vi - jeg har definitivt vært en av dem - vil for det meste være til bry for oss selv og våre nærmeste, men noen ganger, som i tilfellet Anders B. Breivik, kan vi gjøre stor skade for mange flere.

Petter Svaar får ordet igjen:

Jeg husker en varm forsommerkveld på Hvasser i 1994: avslutning for klasse 9A på Ris ungdomsskole. Vi var på en holme i skjærgården utenfor Tjøme. Skolen hadde stilt med store telt. Noen hadde stilt hyttetomta til disposisjon. Vi grillet pølser og pinnebrød på bål. Vi var lykkelige over at 9 års skolegang var over. Følte oss som en sammensveiset gjeng. Hadde opplevd så mye sammen; smugdrikking på fritidsklubben. Slitt ut lærervikarer. Vært på fest hjemme hos hverandre. Utpå natten forsvant noen for å kline i buskene. Anders Behring Breivik var en av oss den natten.

Vi bør stille oss selv noen spørsmål i møte med dette: Hvorfor forsvinner vi så lett for hverandre så fort vi går ut av grunnskolen? Hvorfor heter det plutselig ikke ”vi” etter 10. klasse? Hva kan vi gjøre for å hindre den totale oppløsningen av dette viktige fellesskapet? Det kan umiddelbart virke vanskelig å tenke seg alternativer til ”den totale frihet” som oppstår når grunnskolen er tilbakelagt, men det er kanskje disse alternativene vi må lete etter.

En av våre store intellektuelle, kriminologen Nils Christie, har vært opptatt av spørsmålene om hva som fører til at noen av oss velger oss bort fra de ordinære fellesskapene og går til ytterligheter. Her er noen svarene han har funnet:

1) forbrytere er som folk flest, 2) det er omstendighetene som gjør dem til forbrytere, 3) omstendighetenes innflytelse kan motvirkes gjennom sivile samværsformer, og 4) det er samfunnsforskerens oppgave å søke å påvirke samfunnet i debatt og samtale...

I det sentrale arbeidet Hvor tett et samfunn? legges det vekt på at svært mange av de farligste voldshandlinger rettet mot andre mennesker “ikke springer ut av iboende krefter i personene som foretar dem, men av de situasjoner disse personene kommer opp i”. Ønsker vi mindre kriminalitet, må vi innrette vårt samfunnsliv på nye måter.

-Omstendighetenes innflytelse kan motvirkes gjennom sivile samværsformer, sier Christie. Ja, det er dette vi må ta stilling til når vi etter hvert kommer til det punktet på lista.

Hvordan vi skal omgås i debattfora på nettet, kommer garantert til å bli drøftet. Hvordan vi generelt ”kommer hinanden ved”, som danskene sier, bør vi også se nærmere på.

Biologiske disposisjoner for antisosiale handlinger er ikke lette å hanskes med, verken for dem som bærer dem eller for omgivelsene. De psykologiske, sosiale og moralske evnene og redskapene vi ender opp med, bærer vi som del av en persons omgivelser derimot et stort ansvar for.

”Aldri mer Utøya 22/7” innebærer at vi på en eller annen måte også må ta Nils Christie på ordet og skape et tettere samfunn. PST kan visst ikke hjelpe oss med dette.

Det er sikkert heller ikke i framtida mulig å organisere seg bort fra alle tragedier. Det som skjedd 22/7 har komplekse årsaker. Vi må vokte oss både for å banalisere hendelsene og gjøre dem for uforståelige.

Mange psykisk helsearbeidere står midt oppe i katastrofen, som del av lokale og sentrale kriseteam. De må få all mulig støtte til den jobben, som vil ta lang tid. Men de av oss som ikke er direkte berørt på samme måte, kan med fordel begynne å reflektere over følgende spørsmål:

Hva kan psykisk helsearbeidere landet rundt gjøre for å skape ”gunstige sivile samværsformer” og dermed bidra til å forebygge nye tragedier?

---

Det får være nok ord for i dag. Vi runder av med en sang. Hør Eva Cassidys versjon av Danny Boy.

Å blogge etter Utøya

Å blogge etter Utøya

Mer om:

Les også: